4. Joggetur

Det er joggedag
Tirsdag er min joggedag.
Helst skulle jeg ønske at det var noe som her mandag, tirsdag, joggedag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag.
Men det er det altså ikke. Jeg har egentlig ikke tid til å jogge, men jeg må. Politikere må jogge. De må fremstå som positive forbilder mot den voksende, late kulturen.

Jeg har hørt at hvis en ikke trener synker rompa 10 cm i løpet av livet. Jeg mener, rumpa. Rumpa skrives det.
Derfor jogger jeg. Så uansett hvor flaut jeg synes det er å jogge så jogger jeg. 40 min hver tirsdag.

Da tar jeg på meg røde, lange sokker og rosa lue. For da er det ingen som tror det er meg. Alle som kjenner meg vet at jeg aldri bruker rosa og rødt sammen. Derfor bruker jeg det når jeg jogger. Rett og slett for at ingen skal gjenkjenne meg.

Så begynner jeg å jogge. Jeg er sliten i det jeg kommer til sentrum. Snur jeg meg ser jeg fortsatt huset, men jeg sier til meg selv at jeg er på vei.
Jeg sier til meg selv at dette klarer jeg. At dette går skikkelig bra.

Ved kiosken tar jeg en omvei. Der står nemlig de kule gutta og røyker. Ikke det at det hadde vært flaut, jeg vil ikke at de skal få dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at de røyker og ikke jogger, slik som meg. Det er min plikt som politiker å fremtre slik at andre ikke får dårlig samvittighet. Jeg skal oppmuntre, ikke spille på deres svakheter. Å jogge forbi dem på denne måten ville vært å mobbe dem offentlig. Henge dem ut. Som politiker ønsker jeg ikke det. Politikere mobber ikke. Politikere kjemper mot mobbing og det er jeg stolt over. Derfor tok jeg bakgaten for å unngå dem. For å unngå å få de til å få dårlig samvittighet.

Etter dette fortsetter jeg å snakke med meg selv da jeg klarer å snuble i vanndammen. Det er viktig å holde motivasjonen oppe. Jeg er våt. Kjempevåt. Jeg lar meg ikke stoppe. Stolt løfter jeg hodet og fortsetter. I det jeg passerer noen fra gamleklassen på ungdomsskolen bøyer jeg hodet og later som jeg ser noe interessant i motsatt retning. Jeg vil ikke at de skal se mitt heseblesende ansiktet.

I 30 minutter jogger jeg før jeg kollapser. Alt svartner, sakte går det før jeg faller og sirene høres i det fjerne. Ok, dropp sirenene, det var bare ønsketenkning.

Politiker. Politikere trenger ikke å være flinke til å jogge, bare de gjør det. politikere er jo politikere. Jeg er politiker.

De røde sokkene og den rosa lua fungerte flott.
Ingen gjenkjente meg.