5. Stortinget

Politikere holder til på stortinget. Stortinget er en unødvendig stor bygning i Oslo. Oslo er hovedstaden i Norge. Denne byen er tidligere også kalt Kristiania. Dette bygningen, kalt stortinget er hovedbygningen. Det er her alle de smarte hodene holder til. De som former Norge: Politikerne. Derfor tar jeg bilen inn til monsterbyen. Etter å ha kjørt i tre timer og havnet i samme rundkjøring omkring fem ganger ser jeg til slutt stortinget. Jeg skjønner at trafikken i Oslo er et problem. Det er noe av det første jeg skal kjempe om.

Jeg fortalte venninnene mine om planene mine og de er helt oppe i skyene. Også har jeg rost meg selv pga min kreative tenkning. Det er viktig å rose seg selv, selv om en er politikere. Jeg er fortsatt den samme, jeg er bare politiker. Så det å sette seg ned, lytte til seg selv og være positiv er blitt en enda viktigere del av hverdagen min.

Så. Da står jeg her. Framtiden er for mine føtter, bokstavelig talt. Den store bygningen er større enn på tv. Jeg kjenner at jeg blir litt nervøs, men da retter jeg bare ryggen og griper et tettere tak om kaffen med lokk. Jeg sier til meg selv at dette går bra og at alle de store politikerne har vært der jeg er nå.

Jeg tar mitt første steg med mine røde høyhæla sko.

Inni er det helt stille. Bortsett fra et par stressende folk som umulig kan være politikere. De løper frem og tilbake og har på seg... Joggesko??

Medlidenheten skyller over meg. De har ikke skjønt hva joggesko gjør med identiteten deres. Likevel våger jeg å lime smilet på plass og går selvsikkert til resepsjonen. Jeg forteller at jeg vil bli politiker og at jeg er klar til å begynne med en gang.

Damen med den røde lebestiften ser spørrende på meg og sier unnskyld. Jeg skjønner ikke hvorfor hun sier unnskyld, hun har da ikke gjort noe galt. Men jeg forstår at det ikke er alfor ofte de får inn frivillige politkere på denne måten. De må være overlykkelige. Jeg smiler bredere og håper at hun legger merke til at vi har lik lebestift.

– Unnskyld? Damen med den røde lebestiften løfter på det ene øyebrynet.
Jeg skjønner at jeg må lære henne litt. Ivrig drar jeg frem alle papirene mine fra mappen min. Dette, sier jeg. Dette er mine planer for et bedre Norge. Dette skal forandre rundkjøringer, klessbutikker og... jeg tar en såkalt kunstpause mens jeg løfter armene, Dette skal revolusjonere verden! Riktignok har jeg klippet og limt litt fra nettstedene til de forskjellige partiene, men det er blitt en virkelig god samling. Damen prøver visst å si noe, men jeg er så engasjert at jeg vil si alt jeg har på hjertet.

I det to store karer tar meg i hver arm og følger meg ut av døren smiler jeg til de. Jeg tenker at jeg forstår. Jeg er for overkvalisert for disse menneskene.

Jeg må sikte høyere. Jeg er mer enn en politiker med joggesko.

- og det er det en ordentlig politiker er.