Ok. Det er dagen etter jeg bestem meg for å bli politiker. I dag er det min første dag som politiker. I dag begynner den nye meg. Jeg skal kjempe for rettigheter og kjempe for de riktig tingene. Jeg skal bli talsmann for folket. Alle skal like meg og stemme på meg. Jeg skal stige i gradene og sette rekord på hvor mange år jeg blir sittende som statsminister før jeg går frivillig av for å flytte til Afrika. Med meg skal Norge bli et bedre land. Med meg skal verden bli et vakrere sted. Min mor skal sitte gråtende foran TV-skjermen når jeg hilser til henne i nyttårstalen. Jeg kan få hvilken mann jeg vil (ikke det at det har noen betydning). Jeg skal stå opp for kvinnene. Å heie kvinnene frem i dette mannsdominerende samfunnet ser jeg på som meget viktig. Kvinner må forstå at de betyr noe. At de er verdt noe og at vi, uten betenkligheter, kan klare oss meget bra uten mannfolka som tror de skal ha styringen. Som tror de har full kontroll (noe vi vet bare er innbildning fra deres side). Min vei har begynt og den begynner her. Derfor begynner jeg min karriere med å sortere klærne mine i to bunker:
1. Søppel
2. Politiske klær
Problemet når jeg er politiker er at jeg aldri kan bruke samme antrekk to ganger. Jeg blir som Martha Louise som brukte samme kjole i kongens 60 og 70 års dag. Hun ble, rett og slett, mobbet offentlig. Store overskrifter i dagbladet om at hun bruke samme kjole i 1997 som i 2007. Dette betyr at den stusslige bunken min med klær som kan brukes, kun vil vare noen dager. Høyest to uker. Derfor må det handles. Folk kan si at dette er den ovefladiske delen av det å være politiker. Jeg er høyest uenig. Klær er viktig for det inntrykket folk skaper seg av deg når de ikke kjenner deg. Jeg har ofte fundert over viktige spørsmål i livet. Etter spørsmålene : "Hva er meningen med livet" og "hva skjer etter døden"- spørsmålene, må jeg spørre meg selv: "hva skal jeg ha på meg i dag?".
Derfor bruker jeg min første dag som politiker: Til shopping.
Når jeg nå er en politiker som skal shoppe må jeg altså kle meg som en politiker som skal shoppe. Jeg må se viktig ut, skjorte og svart bukse. Jeg skal ikke fundere for mye over plagget og jeg skal gå rett bort å kjøpe det, uten å se på prisen. Måten jeg kler meg på skal fortelle folk at jeg har tenkt til å forandre Norge. Jeg skal være seriøs og samtidig viljesterk. Jeg kan tenke meg svart og rødt.
Monday, February 26, 2007
Sunday, February 25, 2007
2. Høylydt diskusjon
Det er to likhetstrekk mellom meg og seriøse politikere
1. Jeg liker å diskutere
2. Jeg kunne aldri blitt politiker.
Jeg diskuterer ofte. Forskjellen er bare det at jeg diskuterer ikke med andre. Jeg diskuterer meg meg selv. Flere ganger må jeg virkelig reise meg opp og prøve å stå for mine prinsipper, for jeg er meget god til å argumentere. Det hender jeg har problemer med å forsvare meg og da blir jeg lei meg. Unnskyld er et ord jeg aldri hører fra meg selv. Nei, klarer jeg ikke å svare for meg får jeg bare ha det så godt. Likevel er jeg ofte sabla god til å forsvare meg, for alle meningene mine er nøye tenkt, vurdert og gjennomgodt.
F.eks hvorfor jeg valgte akkurat disse skoene i dag. selv om det er -20 grader valgte jeg altså de tynne, røde skoene jeg kjøpte foe 199 kroner på skopunkten. Det var mindre enn det også for jeg kjøpte tre par for to. Jeg har aldri være god på prosentregning derfor gidder jeg ikke å tenke på det.
Jeg sa jeg ikke burde bli politiker, men hvis vi ser på dagens politikere så tror jeg at jeg kan vurdere meg som en politiker. Kanskje jeg kunne blitt politiker likevel. Alle politikere i dag trenger ikke å være spesielt gode. Bare de er flinke til å si "ja" og komme med en eller annen forklaring uansett hvor store tendenser til "god dag man økseskaft" det er.
Kanskje jeg kunne blitt en politiker. Jeg er jo erfaren i høylydte diskusjoner foran speilet og i bussen med meg selv. Jeg er sikker på at jeg ville klart meg bedre enn de fleste i både SV, Høyre og KRF tilsammen.
Det eneste jeg trenger er en skjorte, høyhæla sko og en svær munn.
Jeg har forstått mitt mål, mitt kall med livet: Jeg skal bli politiker.
1. Jeg liker å diskutere
2. Jeg kunne aldri blitt politiker.
Jeg diskuterer ofte. Forskjellen er bare det at jeg diskuterer ikke med andre. Jeg diskuterer meg meg selv. Flere ganger må jeg virkelig reise meg opp og prøve å stå for mine prinsipper, for jeg er meget god til å argumentere. Det hender jeg har problemer med å forsvare meg og da blir jeg lei meg. Unnskyld er et ord jeg aldri hører fra meg selv. Nei, klarer jeg ikke å svare for meg får jeg bare ha det så godt. Likevel er jeg ofte sabla god til å forsvare meg, for alle meningene mine er nøye tenkt, vurdert og gjennomgodt.
F.eks hvorfor jeg valgte akkurat disse skoene i dag. selv om det er -20 grader valgte jeg altså de tynne, røde skoene jeg kjøpte foe 199 kroner på skopunkten. Det var mindre enn det også for jeg kjøpte tre par for to. Jeg har aldri være god på prosentregning derfor gidder jeg ikke å tenke på det.
Jeg sa jeg ikke burde bli politiker, men hvis vi ser på dagens politikere så tror jeg at jeg kan vurdere meg som en politiker. Kanskje jeg kunne blitt politiker likevel. Alle politikere i dag trenger ikke å være spesielt gode. Bare de er flinke til å si "ja" og komme med en eller annen forklaring uansett hvor store tendenser til "god dag man økseskaft" det er.
Kanskje jeg kunne blitt en politiker. Jeg er jo erfaren i høylydte diskusjoner foran speilet og i bussen med meg selv. Jeg er sikker på at jeg ville klart meg bedre enn de fleste i både SV, Høyre og KRF tilsammen.
Det eneste jeg trenger er en skjorte, høyhæla sko og en svær munn.
Jeg har forstått mitt mål, mitt kall med livet: Jeg skal bli politiker.
Tuesday, February 20, 2007
1. Monolog
Jeg snakker med meg selv. Til stadighet finner jeg meg selv snakkende med meg selv. Ikke om noe spesielt. Jeg er jo nordmann. Ofte kommenterer jeg været. Hvor fint det er eller at jeg liker regn. For jeg gjør det. Jeg liker regn. Og høsten. Småregnet renser luften.
Jeg snakker også med meg selv når jeg må klargjøre hjernen, få oversikt over alt som må gjøres. Sortering kalles det. Hjernesortering.
Når jeg blir glad snakker jeg med meg selv, jeg forteller meg selv hvorfor jeg er glad. Å dele gleden er viktig og jeg har funnet ut at det er spesielt viktig å dele den med meg selv. Det samme er det med sorgen. Sorgen blir halv når jeg deler den. Spesielt med meg selv. Ingen forstår meg bedre enn meg selv, derfor har jeg også blitt flink til å lytte.
Mest snakker jeg når jeg dummer meg ut. Det skjer ikke så ofte, men av og til. I dag for eksempel. Og i går. Og på mandag. I dag er det Onsdag.
Onsdagene er fine til å snakke med seg selv. Det ligger bare i luften.
Når jeg sitter på bussen for eksempel. Jeg liker å synge for meg selv. Jeg hører en sang på radio, og dermed er de gjort. Den setter seg fast som en magnet på tungen resten av dagen. Jeg merker ikke at jeg synger før det kommer en skikkelig sur tone ut av munnen. Da ser jeg at alle ser på meg.
Men jeg kan jo ikke vise at jeg har lyst til å hoppe av bussen. Da løfter jeg hendene, trøkker på refrenger og morer meg.
Det er etter en slik episode jeg har behov for å snakke med meg selv. Jeg setter meg ned hjemme og snakker saklig med meg selv. Det var ikke jeg som dummet meg ut. Alle hadde det morsomt, riktig nok på min bekostning, men som sagt: En god latter forlenger livet. Så da har jeg gjort dagens gode gjerning.
Jeg liker stundene med meg selv. Å snakke om været som en hvilken som helst nordmann. Om småregnet.
Det dumme er at folk også ser rart på meg når jeg snakker med meg selv. Til og med på Onsdager. Er det bare jeg som har forstått hvo bra det egentlig er?
Jeg snakker også med meg selv når jeg må klargjøre hjernen, få oversikt over alt som må gjøres. Sortering kalles det. Hjernesortering.
Når jeg blir glad snakker jeg med meg selv, jeg forteller meg selv hvorfor jeg er glad. Å dele gleden er viktig og jeg har funnet ut at det er spesielt viktig å dele den med meg selv. Det samme er det med sorgen. Sorgen blir halv når jeg deler den. Spesielt med meg selv. Ingen forstår meg bedre enn meg selv, derfor har jeg også blitt flink til å lytte.
Mest snakker jeg når jeg dummer meg ut. Det skjer ikke så ofte, men av og til. I dag for eksempel. Og i går. Og på mandag. I dag er det Onsdag.
Onsdagene er fine til å snakke med seg selv. Det ligger bare i luften.
Når jeg sitter på bussen for eksempel. Jeg liker å synge for meg selv. Jeg hører en sang på radio, og dermed er de gjort. Den setter seg fast som en magnet på tungen resten av dagen. Jeg merker ikke at jeg synger før det kommer en skikkelig sur tone ut av munnen. Da ser jeg at alle ser på meg.
Men jeg kan jo ikke vise at jeg har lyst til å hoppe av bussen. Da løfter jeg hendene, trøkker på refrenger og morer meg.
Det er etter en slik episode jeg har behov for å snakke med meg selv. Jeg setter meg ned hjemme og snakker saklig med meg selv. Det var ikke jeg som dummet meg ut. Alle hadde det morsomt, riktig nok på min bekostning, men som sagt: En god latter forlenger livet. Så da har jeg gjort dagens gode gjerning.
Jeg liker stundene med meg selv. Å snakke om været som en hvilken som helst nordmann. Om småregnet.
Det dumme er at folk også ser rart på meg når jeg snakker med meg selv. Til og med på Onsdager. Er det bare jeg som har forstått hvo bra det egentlig er?
Subscribe to:
Posts (Atom)
