6. Kallet i mitt liv

Øyeskyggekosten har aldri vært så stressa noen gang. Den farer over øyenene mine og vil ikke slutte. Jeg begynte med brun øyenskygge, måtte fjerne det fordi jeg ville heller ha grønn. Grønt for å få frem intensiteten i øynene og gjøre meg kampglad

Nå er jeg lei av å ikke bli tatt seriøst, jammen har ikke noen kommet med en aldeles urovekkende og forstyrrende kommentar om at jeg burde slå meg sammen med Pia Haraldsen (sjekk her!). Hva har vi til felles? Greit nok at vi begge ser bra ut, det kan jeg ikke nekte for, men allikevel jeg kan da ikke kaste hele min politiske karriere i dass. Jeg har så mye uoppgjort med samfunnet og verden der ute! Så mange saker som ennå ikke er blitt oppfylt. Folket trenger meg! Det må da finnes grenser for hva en skal tåle å høre nå til dags...Værdamer av alle ting..Hvorfor skulle jeg slå meg sammen med den brunetten av TV2s værdame? og klesstilen? Min er mye mer politisk.

Jeg er flink, sier jeg til meg selv. Kjempeflink. Så begynner jeg å gruble. Plan A slo ikke til så jeg må finne på en plan B. Den snerpete sekretæren på stortinget slapp meg ikke inn en gang. Riktig nok gjorde hun det fordi hun likte meg, men hun kunna da slippet meg inn. Kanskje hun visste hvor Truende jeg er for de nåværende politikerne.. eller så kan det hende at de fra SV har forstått hvor skummel jeg er og tok i og bestikket sekretæren med en sjettedel av årsbudsjettet.

Jeg vet jeg er den fødte politiker, jeg vet det er kallet i mitt liv.Selfølgelig har min politiske hjerne en plan B. Min politiske jobber konstant uten å gå varm. Det er det som gjøre meg så bra. Hjernen min holder seg kald og er langt fra å ryke.

En plan B som skal vekke opp nasjonen, som skal kaste en kaldt bøtte med isvann mot de konkurrerende politikerne som bare tenker på seg selv. Jeg tenker ikke bare på meg selv. Jeg tenker på Norge. Jeg tenker på Norges sterke kvinner. Kvinnene i Norge som er så alfor undertrykket og som forventes å være hjemmeværende med ungene. nei, nå er det mennenes tur. Mennenes tur til å sitte hjemme i gyngestolen å strikke mens fem år gamle Per skriker at han er ferdig på do og trenger hjelp til å tørkes.

Nei, hvem trenger en mann? Hvertfall ikke jeg. Og med det slipper en ungene også. Jeg er en selstendig, ung dame.

Uansett, plan B. Jeg smiler lurt til meg selv. Plan B er så sinnsykt god. Jeg har ringt TV2 og tipset dem. Jeg legger ferdig den grønne øyenskyggen, tar på meg den røde leppestiften og tar på meg de svarte, høyhæla skoene som jeg har kjøpt til nettopp denne anledningen. Og plan B, den er så til de grader mye bedre enn det værdamen Pia Haraldsen kunne kommet med.

Plan B kan ikke gå galt.
Plan B gjentar jeg for meg selv, går bort til papp-platen som ligger på senga og tar opp... er det mikrofon det heter? Hvertfall sånn FBI bruker for å få tyver til å overgi seg i amrikanske filmer.

Jeg skal ut. Ut og forandre verdem.