5. Stortinget

Politikere holder til på stortinget. Stortinget er en unødvendig stor bygning i Oslo. Oslo er hovedstaden i Norge. Denne byen er tidligere også kalt Kristiania. Dette bygningen, kalt stortinget er hovedbygningen. Det er her alle de smarte hodene holder til. De som former Norge: Politikerne. Derfor tar jeg bilen inn til monsterbyen. Etter å ha kjørt i tre timer og havnet i samme rundkjøring omkring fem ganger ser jeg til slutt stortinget. Jeg skjønner at trafikken i Oslo er et problem. Det er noe av det første jeg skal kjempe om.

Jeg fortalte venninnene mine om planene mine og de er helt oppe i skyene. Også har jeg rost meg selv pga min kreative tenkning. Det er viktig å rose seg selv, selv om en er politikere. Jeg er fortsatt den samme, jeg er bare politiker. Så det å sette seg ned, lytte til seg selv og være positiv er blitt en enda viktigere del av hverdagen min.

Så. Da står jeg her. Framtiden er for mine føtter, bokstavelig talt. Den store bygningen er større enn på tv. Jeg kjenner at jeg blir litt nervøs, men da retter jeg bare ryggen og griper et tettere tak om kaffen med lokk. Jeg sier til meg selv at dette går bra og at alle de store politikerne har vært der jeg er nå.

Jeg tar mitt første steg med mine røde høyhæla sko.

Inni er det helt stille. Bortsett fra et par stressende folk som umulig kan være politikere. De løper frem og tilbake og har på seg... Joggesko??

Medlidenheten skyller over meg. De har ikke skjønt hva joggesko gjør med identiteten deres. Likevel våger jeg å lime smilet på plass og går selvsikkert til resepsjonen. Jeg forteller at jeg vil bli politiker og at jeg er klar til å begynne med en gang.

Damen med den røde lebestiften ser spørrende på meg og sier unnskyld. Jeg skjønner ikke hvorfor hun sier unnskyld, hun har da ikke gjort noe galt. Men jeg forstår at det ikke er alfor ofte de får inn frivillige politkere på denne måten. De må være overlykkelige. Jeg smiler bredere og håper at hun legger merke til at vi har lik lebestift.

– Unnskyld? Damen med den røde lebestiften løfter på det ene øyebrynet.
Jeg skjønner at jeg må lære henne litt. Ivrig drar jeg frem alle papirene mine fra mappen min. Dette, sier jeg. Dette er mine planer for et bedre Norge. Dette skal forandre rundkjøringer, klessbutikker og... jeg tar en såkalt kunstpause mens jeg løfter armene, Dette skal revolusjonere verden! Riktignok har jeg klippet og limt litt fra nettstedene til de forskjellige partiene, men det er blitt en virkelig god samling. Damen prøver visst å si noe, men jeg er så engasjert at jeg vil si alt jeg har på hjertet.

I det to store karer tar meg i hver arm og følger meg ut av døren smiler jeg til de. Jeg tenker at jeg forstår. Jeg er for overkvalisert for disse menneskene.

Jeg må sikte høyere. Jeg er mer enn en politiker med joggesko.

- og det er det en ordentlig politiker er.

4. Kaffe med lokk

Jeg elsker kaffe.
Jeg prøver å elske kaffe.
Som politiker er det viktig å drikke mye kaffe og like det. Kaffen er en del av en politikers identitet. med kaffe kommer du lengre og folk tar deg på alvor. I tillegg ser det bra ut med skinnveska og avisen. Helst økonomiaviser.
Svart kaffe er et must. Jeg tar mye sukker -uten at noen ser det. For jeg er politiker og politikere har ikke sukker oppi kaffen.

Kaffemaskiner det det beste politikerne har kjempet for. Kaffemaskiner med plastkopper og lokk. Som politiker blir dagene ofte lange. Kaffen er et viktig virkemiddel for å holde deg våken.

En politiker må se busy ut. på toget: Kaffe med lokk. på bussen: Kaffe med lokk, på gåtur i parken: Kaffe med lokk. på møter: kaffe med lokk.

Kaffe er og blir en viktig del av min hverdag som politiker.

Jeg elsker kaffe

4. Joggetur

Det er joggedag
Tirsdag er min joggedag.
Helst skulle jeg ønske at det var noe som her mandag, tirsdag, joggedag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag.
Men det er det altså ikke. Jeg har egentlig ikke tid til å jogge, men jeg må. Politikere må jogge. De må fremstå som positive forbilder mot den voksende, late kulturen.

Jeg har hørt at hvis en ikke trener synker rompa 10 cm i løpet av livet. Jeg mener, rumpa. Rumpa skrives det.
Derfor jogger jeg. Så uansett hvor flaut jeg synes det er å jogge så jogger jeg. 40 min hver tirsdag.

Da tar jeg på meg røde, lange sokker og rosa lue. For da er det ingen som tror det er meg. Alle som kjenner meg vet at jeg aldri bruker rosa og rødt sammen. Derfor bruker jeg det når jeg jogger. Rett og slett for at ingen skal gjenkjenne meg.

Så begynner jeg å jogge. Jeg er sliten i det jeg kommer til sentrum. Snur jeg meg ser jeg fortsatt huset, men jeg sier til meg selv at jeg er på vei.
Jeg sier til meg selv at dette klarer jeg. At dette går skikkelig bra.

Ved kiosken tar jeg en omvei. Der står nemlig de kule gutta og røyker. Ikke det at det hadde vært flaut, jeg vil ikke at de skal få dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at de røyker og ikke jogger, slik som meg. Det er min plikt som politiker å fremtre slik at andre ikke får dårlig samvittighet. Jeg skal oppmuntre, ikke spille på deres svakheter. Å jogge forbi dem på denne måten ville vært å mobbe dem offentlig. Henge dem ut. Som politiker ønsker jeg ikke det. Politikere mobber ikke. Politikere kjemper mot mobbing og det er jeg stolt over. Derfor tok jeg bakgaten for å unngå dem. For å unngå å få de til å få dårlig samvittighet.

Etter dette fortsetter jeg å snakke med meg selv da jeg klarer å snuble i vanndammen. Det er viktig å holde motivasjonen oppe. Jeg er våt. Kjempevåt. Jeg lar meg ikke stoppe. Stolt løfter jeg hodet og fortsetter. I det jeg passerer noen fra gamleklassen på ungdomsskolen bøyer jeg hodet og later som jeg ser noe interessant i motsatt retning. Jeg vil ikke at de skal se mitt heseblesende ansiktet.

I 30 minutter jogger jeg før jeg kollapser. Alt svartner, sakte går det før jeg faller og sirene høres i det fjerne. Ok, dropp sirenene, det var bare ønsketenkning.

Politiker. Politikere trenger ikke å være flinke til å jogge, bare de gjør det. politikere er jo politikere. Jeg er politiker.

De røde sokkene og den rosa lua fungerte flott.
Ingen gjenkjente meg.