1. Monolog

Jeg snakker med meg selv. Til stadighet finner jeg meg selv snakkende med meg selv. Ikke om noe spesielt. Jeg er jo nordmann. Ofte kommenterer jeg været. Hvor fint det er eller at jeg liker regn. For jeg gjør det. Jeg liker regn. Og høsten. Småregnet renser luften.
Jeg snakker også med meg selv når jeg må klargjøre hjernen, få oversikt over alt som må gjøres. Sortering kalles det. Hjernesortering.
Når jeg blir glad snakker jeg med meg selv, jeg forteller meg selv hvorfor jeg er glad. Å dele gleden er viktig og jeg har funnet ut at det er spesielt viktig å dele den med meg selv. Det samme er det med sorgen. Sorgen blir halv når jeg deler den. Spesielt med meg selv. Ingen forstår meg bedre enn meg selv, derfor har jeg også blitt flink til å lytte.

Mest snakker jeg når jeg dummer meg ut. Det skjer ikke så ofte, men av og til. I dag for eksempel. Og i går. Og på mandag. I dag er det Onsdag.

Onsdagene er fine til å snakke med seg selv. Det ligger bare i luften.
Når jeg sitter på bussen for eksempel. Jeg liker å synge for meg selv. Jeg hører en sang på radio, og dermed er de gjort. Den setter seg fast som en magnet på tungen resten av dagen. Jeg merker ikke at jeg synger før det kommer en skikkelig sur tone ut av munnen. Da ser jeg at alle ser på meg.
Men jeg kan jo ikke vise at jeg har lyst til å hoppe av bussen. Da løfter jeg hendene, trøkker på refrenger og morer meg.
Det er etter en slik episode jeg har behov for å snakke med meg selv. Jeg setter meg ned hjemme og snakker saklig med meg selv. Det var ikke jeg som dummet meg ut. Alle hadde det morsomt, riktig nok på min bekostning, men som sagt: En god latter forlenger livet. Så da har jeg gjort dagens gode gjerning.

Jeg liker stundene med meg selv. Å snakke om været som en hvilken som helst nordmann. Om småregnet.
Det dumme er at folk også ser rart på meg når jeg snakker med meg selv. Til og med på Onsdager. Er det bare jeg som har forstått hvo bra det egentlig er?