Monolog

2008-03-13T09:16:00.000-07:00

Jeg lever
jeg er fortsatt politiker
og kjemper fortsatt for det jeg synes er viktig
det som betyr noe

Jeg er kvinne
jeg er politiker

jeg skal opp og frem

Da skal jeg kjempe for billigere bilforsikring for kvinner.

først må jeg bare reparere min hvite merchedes

10. Intelligent: Kvinne

2007-11-22T14:38:00.000-08:00

Det er utrolig hvor lite som skal til. På få minutter har jeg gått fra å være mindre intelligent til å bli meget intelligent. Jeg kjenner jeg bærer på en skatt og et våpen som skal hjelpe meg og andre gjennom livet. Meg og andre kvinner.

Jeg har vært på biblioteket. Støttet det staten tilbyr

og lånt en bok.

Jeg har lånt "Juss for kvinner". Den skal hjelpe oss som kvinner med å ta loven i våre hender når vi blir urettferdig behandlet på butikken, på jobb og andre steder.

Endelig skal vi bli tatt alvorlig!

Nå skal det sies at jeg ikke har begynt å lese den enda, men jeg bærer på den i vesken i tilfelle jeg skulle trenge akutt hjelp. Det er utrolig hvor lite som skal til fra å bare være kvinne til å bli en intelligent kvinne.

Boken er stor og tung, men selv om jeg har den i vesken over skulderen kjenner jeg at jeg er blitt kvitt en stor bør.

Som politiker er det min oppgave å kjempe. Kjempe for kvinner. Og "Juss for kvinner" skal hjelpe meg.

Kvinnene skal opp og frem!

9. Flytur

2007-07-13T04:19:00.000-07:00

I dag er som alle andre dager, en svært viktig dag i mitt liv.
Jeg måtte til hovedstaden i et viktig møte. Dermed er det viktig å kle seg riktig. Folk må kunne se at jeg er politiker.
Med rett rygg og hevet hode klikker jeg gjennom flyplassen. Jeg smiler til de jeg møter. Som politiker er det viktig å komme i kontakt med folket. Derfor flyr jeg også på økonomi klasse.

Men plassen jeg har fått kan umulig stemme. bakerst i flyet, mellom to middelaldrende menn som stinker røyk Jeg har lyst til å klage. Meg, fremtidens politiker får ikke plass ved vinduet ved en ung kjekk mann? Jeg er skuffet, men presser meg til slutt mellom dem.

Ah, jeg blir stadig en mer moden politiker. bare i dag har jeg funnet ut at jeg skal kjempe for miljøvennelige take-away kaffekopper og større flyseter.

Det er det som er bra med å være politiker.
Jeg kan kjempe for viktige saker og faktisk få det gjennom.

Nå skal jeg på møte.
Jeg skal treffe en venninne og vi skal drikke kaffe.
I Oslo.

8. Ja til likestilling

2007-06-12T08:52:00.000-07:00

Så er jeg som alle andre politikere og alle andre mennesker i samfunnet svært opptatt av likestillingsspørsmålet.

Ja til likestilling. Selvfølgelig sier jeg ja til likestilling. Likevel..

Likevel kjenner jeg at at denne fokuseringen på kvinnediskrimineringen er gått så langt at det er blitt et mannsdiskriminerende samfunn. Stakkars disse mennene som lever i dag.

Kvinnene i dag får være brannmenn, de får være overhodet i familien, de får kjøre bil og stemme på partier. Hva med mennene? Får de lov til å være hudpleiere, moteeksperter, hjelpepleiere, husmødre uten å bli stemplet og sett ned på?

I dag har vi det som heter kvinneyrker, men hvor er det blitt av mannsyrkene? Kvinnene har innvadert dem! Ikke det at jeg sier at mennene er smartere enn kvinnene, langt ifra. Når alt kommer til alt vet vi jo at kvinner er gjerne litt mer klarere i hodet. Jeg er jo kvinne selv, heldigvis. Å være kvinne gir deg en makt ingen menn kan ta fra deg. Du kan smile til deg alt og få det du fortjener. Men disse stakkars mennene kan ikke noe for at de er litt mindre smarte og ikke er like flinke til å smile, men vi trenger ikke diskrimenere dem fordeom!

Så la oss ikke la fokuseringen på kvinnediskrimineringen slik at mennene blir diskriminert!

Ja til likestilling!

La gutta få ta solarium de også!
Ja, la de stakkarslige mennene få vaske gulvene de også!

7. Plan B

2007-05-28T06:02:00.001-07:00

Jeg er kjendis. Jeg er så til de grader kjedis.
Og jeg liker det.

Et par har snudd seg etter meg på gaten. De rynket øyenbrynene og så rart på meg. Det var nok fordi de ikke kunne tro det var meg. Stolt kjøper jeg VG og Dagbladet. Kioskmannen ser ned på avisen og på meg så tilbake på avisen. Han sier ingenting. Han er litt kjekk. Stemmmer det, det er meg, sier jeg. Mannen smiler usikkert og vifter meg bort. Han hadde nok ikke forventet at jeg skulle snakke til han. Jeg liker det med å være kjendis, en overrasker folk så fort. Det virker som plan B funket. Til og med TV2 vil ha et intervju med meg. På forsiden av VG ser vi et bilde av meg med en plakat og en megafon.
– Et mer rettferdig samfunn! tror jeg at jeg roper akkurat der. Jeg står utenfor stortinget og har mange tilskuere. Mitt første skritt innenfor politikken. Nå vet folk hvem jeg er og nå kan jeg kjempe videre. Jeg åpner avisen. Det er en fin overskrift. De mener sikker godt. Ingen kritiserer emg på den måten uten å mene det godt. Det er bra at jeg tenker sånn og ikke er negativ. En må se sannheten slik som den er.

6. Kallet i mitt liv

2007-04-28T15:31:00.000-07:00

Øyeskyggekosten har aldri vært så stressa noen gang. Den farer over øyenene mine og vil ikke slutte. Jeg begynte med brun øyenskygge, måtte fjerne det fordi jeg ville heller ha grønn. Grønt for å få frem intensiteten i øynene og gjøre meg kampglad

Nå er jeg lei av å ikke bli tatt seriøst, jammen har ikke noen kommet med en aldeles urovekkende og forstyrrende kommentar om at jeg burde slå meg sammen med Pia Haraldsen (sjekk her!). Hva har vi til felles? Greit nok at vi begge ser bra ut, det kan jeg ikke nekte for, men allikevel jeg kan da ikke kaste hele min politiske karriere i dass. Jeg har så mye uoppgjort med samfunnet og verden der ute! Så mange saker som ennå ikke er blitt oppfylt. Folket trenger meg! Det må da finnes grenser for hva en skal tåle å høre nå til dags...Værdamer av alle ting..Hvorfor skulle jeg slå meg sammen med den brunetten av TV2s værdame? og klesstilen? Min er mye mer politisk.

Jeg er flink, sier jeg til meg selv. Kjempeflink. Så begynner jeg å gruble. Plan A slo ikke til så jeg må finne på en plan B. Den snerpete sekretæren på stortinget slapp meg ikke inn en gang. Riktig nok gjorde hun det fordi hun likte meg, men hun kunna da slippet meg inn. Kanskje hun visste hvor Truende jeg er for de nåværende politikerne.. eller så kan det hende at de fra SV har forstått hvor skummel jeg er og tok i og bestikket sekretæren med en sjettedel av årsbudsjettet.

Jeg vet jeg er den fødte politiker, jeg vet det er kallet i mitt liv.Selfølgelig har min politiske hjerne en plan B. Min politiske jobber konstant uten å gå varm. Det er det som gjøre meg så bra. Hjernen min holder seg kald og er langt fra å ryke.

En plan B som skal vekke opp nasjonen, som skal kaste en kaldt bøtte med isvann mot de konkurrerende politikerne som bare tenker på seg selv. Jeg tenker ikke bare på meg selv. Jeg tenker på Norge. Jeg tenker på Norges sterke kvinner. Kvinnene i Norge som er så alfor undertrykket og som forventes å være hjemmeværende med ungene. nei, nå er det mennenes tur. Mennenes tur til å sitte hjemme i gyngestolen å strikke mens fem år gamle Per skriker at han er ferdig på do og trenger hjelp til å tørkes.

Nei, hvem trenger en mann? Hvertfall ikke jeg. Og med det slipper en ungene også. Jeg er en selstendig, ung dame.

Uansett, plan B. Jeg smiler lurt til meg selv. Plan B er så sinnsykt god. Jeg har ringt TV2 og tipset dem. Jeg legger ferdig den grønne øyenskyggen, tar på meg den røde leppestiften og tar på meg de svarte, høyhæla skoene som jeg har kjøpt til nettopp denne anledningen. Og plan B, den er så til de grader mye bedre enn det værdamen Pia Haraldsen kunne kommet med.

Plan B kan ikke gå galt.
Plan B gjentar jeg for meg selv, går bort til papp-platen som ligger på senga og tar opp... er det mikrofon det heter? Hvertfall sånn FBI bruker for å få tyver til å overgi seg i amrikanske filmer.

Jeg skal ut. Ut og forandre verdem.

5. Stortinget

2007-03-28T16:00:00.000-07:00

Politikere holder til på stortinget. Stortinget er en unødvendig stor bygning i Oslo. Oslo er hovedstaden i Norge. Denne byen er tidligere også kalt Kristiania. Dette bygningen, kalt stortinget er hovedbygningen. Det er her alle de smarte hodene holder til. De som former Norge: Politikerne. Derfor tar jeg bilen inn til monsterbyen. Etter å ha kjørt i tre timer og havnet i samme rundkjøring omkring fem ganger ser jeg til slutt stortinget. Jeg skjønner at trafikken i Oslo er et problem. Det er noe av det første jeg skal kjempe om.

Jeg fortalte venninnene mine om planene mine og de er helt oppe i skyene. Også har jeg rost meg selv pga min kreative tenkning. Det er viktig å rose seg selv, selv om en er politikere. Jeg er fortsatt den samme, jeg er bare politiker. Så det å sette seg ned, lytte til seg selv og være positiv er blitt en enda viktigere del av hverdagen min.

Så. Da står jeg her. Framtiden er for mine føtter, bokstavelig talt. Den store bygningen er større enn på tv. Jeg kjenner at jeg blir litt nervøs, men da retter jeg bare ryggen og griper et tettere tak om kaffen med lokk. Jeg sier til meg selv at dette går bra og at alle de store politikerne har vært der jeg er nå.

Jeg tar mitt første steg med mine røde høyhæla sko.

Inni er det helt stille. Bortsett fra et par stressende folk som umulig kan være politikere. De løper frem og tilbake og har på seg... Joggesko??

Medlidenheten skyller over meg. De har ikke skjønt hva joggesko gjør med identiteten deres. Likevel våger jeg å lime smilet på plass og går selvsikkert til resepsjonen. Jeg forteller at jeg vil bli politiker og at jeg er klar til å begynne med en gang.

Damen med den røde lebestiften ser spørrende på meg og sier unnskyld. Jeg skjønner ikke hvorfor hun sier unnskyld, hun har da ikke gjort noe galt. Men jeg forstår at det ikke er alfor ofte de får inn frivillige politkere på denne måten. De må være overlykkelige. Jeg smiler bredere og håper at hun legger merke til at vi har lik lebestift.

– Unnskyld? Damen med den røde lebestiften løfter på det ene øyebrynet.
Jeg skjønner at jeg må lære henne litt. Ivrig drar jeg frem alle papirene mine fra mappen min. Dette, sier jeg. Dette er mine planer for et bedre Norge. Dette skal forandre rundkjøringer, klessbutikker og... jeg tar en såkalt kunstpause mens jeg løfter armene, Dette skal revolusjonere verden! Riktignok har jeg klippet og limt litt fra nettstedene til de forskjellige partiene, men det er blitt en virkelig god samling. Damen prøver visst å si noe, men jeg er så engasjert at jeg vil si alt jeg har på hjertet.

I det to store karer tar meg i hver arm og følger meg ut av døren smiler jeg til de. Jeg tenker at jeg forstår. Jeg er for overkvalisert for disse menneskene.

Jeg må sikte høyere. Jeg er mer enn en politiker med joggesko.

- og det er det en ordentlig politiker er.

4. Kaffe med lokk

2007-03-19T14:26:00.000-07:00

Jeg elsker kaffe.
Jeg prøver å elske kaffe.
Som politiker er det viktig å drikke mye kaffe og like det. Kaffen er en del av en politikers identitet. med kaffe kommer du lengre og folk tar deg på alvor. I tillegg ser det bra ut med skinnveska og avisen. Helst økonomiaviser.
Svart kaffe er et must. Jeg tar mye sukker -uten at noen ser det. For jeg er politiker og politikere har ikke sukker oppi kaffen.

Kaffemaskiner det det beste politikerne har kjempet for. Kaffemaskiner med plastkopper og lokk. Som politiker blir dagene ofte lange. Kaffen er et viktig virkemiddel for å holde deg våken.

En politiker må se busy ut. på toget: Kaffe med lokk. på bussen: Kaffe med lokk, på gåtur i parken: Kaffe med lokk. på møter: kaffe med lokk.

Kaffe er og blir en viktig del av min hverdag som politiker.

Jeg elsker kaffe

4. Joggetur

2007-03-05T10:58:00.000-08:00

Det er joggedag
Tirsdag er min joggedag.
Helst skulle jeg ønske at det var noe som her mandag, tirsdag, joggedag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag.
Men det er det altså ikke. Jeg har egentlig ikke tid til å jogge, men jeg må. Politikere må jogge. De må fremstå som positive forbilder mot den voksende, late kulturen.

Jeg har hørt at hvis en ikke trener synker rompa 10 cm i løpet av livet. Jeg mener, rumpa. Rumpa skrives det.
Derfor jogger jeg. Så uansett hvor flaut jeg synes det er å jogge så jogger jeg. 40 min hver tirsdag.

Da tar jeg på meg røde, lange sokker og rosa lue. For da er det ingen som tror det er meg. Alle som kjenner meg vet at jeg aldri bruker rosa og rødt sammen. Derfor bruker jeg det når jeg jogger. Rett og slett for at ingen skal gjenkjenne meg.

Så begynner jeg å jogge. Jeg er sliten i det jeg kommer til sentrum. Snur jeg meg ser jeg fortsatt huset, men jeg sier til meg selv at jeg er på vei.
Jeg sier til meg selv at dette klarer jeg. At dette går skikkelig bra.

Ved kiosken tar jeg en omvei. Der står nemlig de kule gutta og røyker. Ikke det at det hadde vært flaut, jeg vil ikke at de skal få dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at de røyker og ikke jogger, slik som meg. Det er min plikt som politiker å fremtre slik at andre ikke får dårlig samvittighet. Jeg skal oppmuntre, ikke spille på deres svakheter. Å jogge forbi dem på denne måten ville vært å mobbe dem offentlig. Henge dem ut. Som politiker ønsker jeg ikke det. Politikere mobber ikke. Politikere kjemper mot mobbing og det er jeg stolt over. Derfor tok jeg bakgaten for å unngå dem. For å unngå å få de til å få dårlig samvittighet.

Etter dette fortsetter jeg å snakke med meg selv da jeg klarer å snuble i vanndammen. Det er viktig å holde motivasjonen oppe. Jeg er våt. Kjempevåt. Jeg lar meg ikke stoppe. Stolt løfter jeg hodet og fortsetter. I det jeg passerer noen fra gamleklassen på ungdomsskolen bøyer jeg hodet og later som jeg ser noe interessant i motsatt retning. Jeg vil ikke at de skal se mitt heseblesende ansiktet.

I 30 minutter jogger jeg før jeg kollapser. Alt svartner, sakte går det før jeg faller og sirene høres i det fjerne. Ok, dropp sirenene, det var bare ønsketenkning.

Politiker. Politikere trenger ikke å være flinke til å jogge, bare de gjør det. politikere er jo politikere. Jeg er politiker.

De røde sokkene og den rosa lua fungerte flott.
Ingen gjenkjente meg.

3. Politiske klær

2007-02-26T23:04:00.000-08:00

Ok. Det er dagen etter jeg bestem meg for å bli politiker. I dag er det min første dag som politiker. I dag begynner den nye meg. Jeg skal kjempe for rettigheter og kjempe for de riktig tingene. Jeg skal bli talsmann for folket. Alle skal like meg og stemme på meg. Jeg skal stige i gradene og sette rekord på hvor mange år jeg blir sittende som statsminister før jeg går frivillig av for å flytte til Afrika. Med meg skal Norge bli et bedre land. Med meg skal verden bli et vakrere sted. Min mor skal sitte gråtende foran TV-skjermen når jeg hilser til henne i nyttårstalen. Jeg kan få hvilken mann jeg vil (ikke det at det har noen betydning). Jeg skal stå opp for kvinnene. Å heie kvinnene frem i dette mannsdominerende samfunnet ser jeg på som meget viktig. Kvinner må forstå at de betyr noe. At de er verdt noe og at vi, uten betenkligheter, kan klare oss meget bra uten mannfolka som tror de skal ha styringen. Som tror de har full kontroll (noe vi vet bare er innbildning fra deres side). Min vei har begynt og den begynner her. Derfor begynner jeg min karriere med å sortere klærne mine i to bunker:

1. Søppel
2. Politiske klær

Problemet når jeg er politiker er at jeg aldri kan bruke samme antrekk to ganger. Jeg blir som Martha Louise som brukte samme kjole i kongens 60 og 70 års dag. Hun ble, rett og slett, mobbet offentlig. Store overskrifter i dagbladet om at hun bruke samme kjole i 1997 som i 2007. Dette betyr at den stusslige bunken min med klær som kan brukes, kun vil vare noen dager. Høyest to uker. Derfor må det handles. Folk kan si at dette er den ovefladiske delen av det å være politiker. Jeg er høyest uenig. Klær er viktig for det inntrykket folk skaper seg av deg når de ikke kjenner deg. Jeg har ofte fundert over viktige spørsmål i livet. Etter spørsmålene : "Hva er meningen med livet" og "hva skjer etter døden"- spørsmålene, må jeg spørre meg selv: "hva skal jeg ha på meg i dag?".

Derfor bruker jeg min første dag som politiker: Til shopping.

Når jeg nå er en politiker som skal shoppe må jeg altså kle meg som en politiker som skal shoppe. Jeg må se viktig ut, skjorte og svart bukse. Jeg skal ikke fundere for mye over plagget og jeg skal gå rett bort å kjøpe det, uten å se på prisen. Måten jeg kler meg på skal fortelle folk at jeg har tenkt til å forandre Norge. Jeg skal være seriøs og samtidig viljesterk. Jeg kan tenke meg svart og rødt.

2. Høylydt diskusjon

2007-02-25T12:20:00.001-08:00

Det er to likhetstrekk mellom meg og seriøse politikere

1. Jeg liker å diskutere
2. Jeg kunne aldri blitt politiker.

Jeg diskuterer ofte. Forskjellen er bare det at jeg diskuterer ikke med andre. Jeg diskuterer meg meg selv. Flere ganger må jeg virkelig reise meg opp og prøve å stå for mine prinsipper, for jeg er meget god til å argumentere. Det hender jeg har problemer med å forsvare meg og da blir jeg lei meg. Unnskyld er et ord jeg aldri hører fra meg selv. Nei, klarer jeg ikke å svare for meg får jeg bare ha det så godt. Likevel er jeg ofte sabla god til å forsvare meg, for alle meningene mine er nøye tenkt, vurdert og gjennomgodt.

F.eks hvorfor jeg valgte akkurat disse skoene i dag. selv om det er -20 grader valgte jeg altså de tynne, røde skoene jeg kjøpte foe 199 kroner på skopunkten. Det var mindre enn det også for jeg kjøpte tre par for to. Jeg har aldri være god på prosentregning derfor gidder jeg ikke å tenke på det.

Jeg sa jeg ikke burde bli politiker, men hvis vi ser på dagens politikere så tror jeg at jeg kan vurdere meg som en politiker. Kanskje jeg kunne blitt politiker likevel. Alle politikere i dag trenger ikke å være spesielt gode. Bare de er flinke til å si "ja" og komme med en eller annen forklaring uansett hvor store tendenser til "god dag man økseskaft" det er.

Kanskje jeg kunne blitt en politiker. Jeg er jo erfaren i høylydte diskusjoner foran speilet og i bussen med meg selv. Jeg er sikker på at jeg ville klart meg bedre enn de fleste i både SV, Høyre og KRF tilsammen.

Det eneste jeg trenger er en skjorte, høyhæla sko og en svær munn.

Jeg har forstått mitt mål, mitt kall med livet: Jeg skal bli politiker.

1. Monolog

2007-02-20T10:22:00.000-08:00

Jeg snakker med meg selv. Til stadighet finner jeg meg selv snakkende med meg selv. Ikke om noe spesielt. Jeg er jo nordmann. Ofte kommenterer jeg været. Hvor fint det er eller at jeg liker regn. For jeg gjør det. Jeg liker regn. Og høsten. Småregnet renser luften.
Jeg snakker også med meg selv når jeg må klargjøre hjernen, få oversikt over alt som må gjøres. Sortering kalles det. Hjernesortering.
Når jeg blir glad snakker jeg med meg selv, jeg forteller meg selv hvorfor jeg er glad. Å dele gleden er viktig og jeg har funnet ut at det er spesielt viktig å dele den med meg selv. Det samme er det med sorgen. Sorgen blir halv når jeg deler den. Spesielt med meg selv. Ingen forstår meg bedre enn meg selv, derfor har jeg også blitt flink til å lytte.

Mest snakker jeg når jeg dummer meg ut. Det skjer ikke så ofte, men av og til. I dag for eksempel. Og i går. Og på mandag. I dag er det Onsdag.

Onsdagene er fine til å snakke med seg selv. Det ligger bare i luften.
Når jeg sitter på bussen for eksempel. Jeg liker å synge for meg selv. Jeg hører en sang på radio, og dermed er de gjort. Den setter seg fast som en magnet på tungen resten av dagen. Jeg merker ikke at jeg synger før det kommer en skikkelig sur tone ut av munnen. Da ser jeg at alle ser på meg.
Men jeg kan jo ikke vise at jeg har lyst til å hoppe av bussen. Da løfter jeg hendene, trøkker på refrenger og morer meg.
Det er etter en slik episode jeg har behov for å snakke med meg selv. Jeg setter meg ned hjemme og snakker saklig med meg selv. Det var ikke jeg som dummet meg ut. Alle hadde det morsomt, riktig nok på min bekostning, men som sagt: En god latter forlenger livet. Så da har jeg gjort dagens gode gjerning.

Jeg liker stundene med meg selv. Å snakke om været som en hvilken som helst nordmann. Om småregnet.
Det dumme er at folk også ser rart på meg når jeg snakker med meg selv. Til og med på Onsdager. Er det bare jeg som har forstått hvo bra det egentlig er?